Marianne

Det er snart et år siden, men jeg syns fremdeles det er vanskelig å fatte at du ikke lenger er her, at latteren din har stilnet. Syns det er ufattelig trist å tenke på dine barn som ikke kan komme til deg for råd og veiledning, trøst og kos i tiden hvor de trenger deg aller mest. Syns det er ufattelig trist for dine foreldre som har mistet sitt eneste barn, en datter de hadde et nært forhold til og hadde daglig kontakt med. Det tapet de har fått kjenne så sterkt er nok vanskeligere enn mitt, og mine tanker går så ofte til dem. Jeg vet at du så gjerne ville vært her for dem og trøstet den, holdt rundt dem.

Jeg lurer av og til på om du skjønte hva som var i ferd med å skje, om du visste at din tid var kommet. Lurer på om du var redd eller om du følte en ro. Og jeg lurer ofte på hvor du er og om livet virkelig går videre for deg på en annen måte. Det er så mange spørsmål jeg har måtte stille meg selv etter jeg fikk melding om din bortgang, spørsmål jeg ikke brukte mye tid på tidligere. Jeg har stilt spørsmål ved alt jeg tror på fordi jeg merker at jeg ikke "vet" hvor du er nå. Føler fremdeles at det er en grunn med alt som skjer og at alle som sitter igjen har mulighet å lære noe fra både ditt liv og din bortgang, men føler at det er for mye uklart ved døden til at jeg kan holde fast ved det som jeg trodde på.

Alle disse spørsmålene jeg har i hodet mitt og som jeg ikke klarer å sette ord på har forandret mitt forhold til utrolig mange mennesker. Jeg syns det er vanskeligere å ha gode samtaler med mine venner fra kirken, og jeg merker at jeg trekker meg unna. Så i tillegg til å savne deg og latteren din, så har jeg trukket meg unna de aller fleste av mine venner, og det føles ganske ensomt.

Jeg tenker også på hva jeg vil oppnå her i livet før min tid er ute. Hva ønsker jeg å oppleve? Hva slags person ønsker jeg å være? Hva vil jeg at mine etterkommere skal huske? Så det er en lang prosess jeg går inn i nå, og jeg vet at jeg iallefall tar med meg en stor lærdom - ikke utsett å leve livet, man vet aldri når det er over!

Savner deg Marianne!

Våren kom endelig...

I dag har jeg skikkelig vår-følelse! Det er første gang i år at jeg har hatt følelsen av at vinteren virkelig er forbi, og jeg nyter hvert åndedrag :) Margrethe har funnet frem sommerklærne, og er veldig klar for å løpe rundt ute i shorts og t-skjorte... Sånne dager er deilige!

I tillegg så lukter det deilig sitron i hele leiligheten, for frøken har bakt Lemon Bars uten min hjelp. Hun og en venninne har styrt på kjøkkenet, og de sitter nå og venter på at bakverket skal bli avkjølt nok til at de kan prøvesmake. Oppvasken står igjen til meg, men det er helt greit :)