Går det ann å være lykkelig tilsynelatende uten grunn? Altså ikke misforstå, jeg har mye eg er takknemlig for. Jeg har et barn jeg elsker, en jobb jeg liker (for det meste) og et hjem jeg trives i (for det meste). Men jeg er ikke rik i kroner og øre. Jeg er ikke sosial og utadvendt med masse venner. Jeg har ikke kjæreste. Men likevel føler jeg meg "lykkelig". Og det føles ganske greit. Men av og til så føler jeg at jeg ikke har lov til å kalle meg selv lykkelig, for jeg er ikke velutdannet, pen, rik eller "elsket". Så da er spørsmålet; er det meg eller samfunnet det er noe galt med?
Jeg har ingen grunn til å måle min lykke opp mot samfunnets idealer. For hvem er det egentlig som har alt samfunnet "krever", og de som evt har disse tingene (god jobb, fint hus og fin bil, bra utseende, langvarige forhold) er de egentlig lykkeligere? Jeg kjenner flere som lever "det perfekte liv", men innenfor husets 4 vegger så er det ikke alltid så perfekt. Noen har ulykkelige ekteskap, noen sykdom, og andre store gjeldsproblemer som de prøver å skjule... Så selv om de har det som samfunnet forventer at lykkelige mennesker har, så sliter de kanskje mer enn gjennomsnittet.
Jeg liker ikke at samfunnet prøver å plassere alle i en boks og late som om vi er like alle sammen. Og samfunnet er veldig flink til å få alle som ikke passer inn i denne boksen til å føle seg mislykket. Og hvorfor det?? Betyr det at min stemme ikke er viktig fordi jeg ikke har en lederstilling? Betyr det at jeg ikke er verdifull fordi jeg sliter med angst i perioder? Betyr det at jeg ikke fortjener respekt eller kjærlighet fordi jeg ikke er pen nok?
På en annen side så kan jeg ikke klage på samfunnets idealer når jeg selv bidrar til å opprettholde disse idealene. For jeg ønsker romsligere økonomi så jeg kan dra på spennende ferier og kjøpe meg finere bolig. Jeg skulle ønske at jeg lignet mer på Beyonce, Shakira eller andre eksotiske skjønnheter. Og så skulle jeg ønske jeg var modigere og at jeg ikke tvilte på mine egne ferdigheter men at jeg satset høyt på alle plan her i livet. Men jeg føler meg likevel lykkelig, for jeg har en trygg jobb med fleksitid og gode pensjonsordninger. Jeg har et barn som elsker meg høyere enn herfra og til månen. Jeg har noen små helseproblemer, men jeg har alle sanser i behold, og jeg kan bevege meg så fritt som jeg selv ønsker. Jeg bor ikke i min drømmebolig, men jeg har mitt eget hjem som jeg styrer som jeg vil og som jeg klarer å betale og fremdeles ha penger til mat. Og jeg har venner. Venner som på forskjellige måter viser at de tenker på meg i blant og som viser tegn til at de har lyst å tilbringe tid med meg.
Livet kan være hardt og brutalt i perioder, men det kan også være veldig fint. Små ting som et smil, et koselig program på TV, en fin solnedgang, en hobby er alle ting som gjør min dag lettere og som gjør meg ekstra takknemlig for at jeg lever akkurat MITT liv. Og en helt vanlig samtale med lunsj-jentene på jobben hjelper meg å innse at jeg ikke er så rar som jeg tidligere trodde, men at jeg er akkurat like normal som de som drar hjem til sine ektemenn når de er ferdig på jobb for dagen. Jeg har samme meninger og synspunkter som de som "har alt" og som jeg tidligere trodde var mer verdifulle enn meg selv. Jeg er veldig glad for at de har hjulpet meg å se på meg selv med nye øyne og at jeg selv ser at jeg er verdifull. Rart å tenke tilbake på at jeg gikk gjennom livet frem til nylig og trodde at jeg ikke var like verdifull som alle andre. At jeg ikke fortjente å være lykkelig og ha det jeg ønsket meg i livet, uansett hva det var. Så derfor er jeg lykkelig, fordi jeg nå VET at jeg er verdifull og at jeg fortjener det beste. Og derfor spiser jeg eksklusiv sjokolade når jeg vil, fordi jeg fortjener det :)
.jpg)
.jpg)
